Dag 17-23

Dag 17
Etter å ha sjekket ut av New Paradise Inn beliggende i Phukets homsegate rundt kl 12 satte vi kursen mot Hasarada Harbour. Både minibuss og båttur gikk smertefritt og vi ankom Koh Phi Phi rundt kl fire. Vi kan ikke skyte på oss å ha vært ”for mye” backpackere til nå, men følelsen når vi gikk rundt på Phi Phi og letet etter hotell med sekk på ryggen begynte å minne om noe. Vi var innom flere hoteller og steder hvor de leide ut rom før vi til slutt endte opp på Sachas Guesthouse som lå sånn ca midt i hotellsuppa på øyen. Vi, så budsjettorienterte som vi er, leide inn på et tremannsrom. Dessverre var gulvmadrassen vi fikk som fjerde seng hele to cm tjukk og vi hadde ikke annet valg enn sove på betonggulvet en natt hver. Phi Phi er dyrere enn de andre stedene vi har vært på, men vi fikk allikevel en akseptabel pris, og betalte 1500 baht (300kr) natta. Vi kikket nedom stranden som vi ble veldig overrasket over å se at var mange hundre meter lang utover (!) før det gikk opp for oss at det var lavvann.
Sindre var som de siste dagene i Phuket fremdeles syk. Han gjorde allikevel et tappert forsøk på å være med ut å spise middag sammen med oss tre andre og, 6 av de 8 Sandefjordsjentene vi også hadde møtt i Phuket. De hadde dratt til Phi Phi dagen før oss. Vi spiste på et sted kalt The Rock som så ut som en koselig restaurant litt oppe i en fjellside. Inntrykket ble raskt snudd da vi hadde fått maten, som i hvertfall for min del smakte alt annet enn godt. Chili Calamari med verdens seigeste blekksprut og ris er ikke alltid en vinner. Det toppet seg da det ble kakkerlakkfest inne på restauranten og flere av de andre gjestene løp rundt og drepte de så godt de kunne, mens alle Sandefjordsjentene hylte vilt. Etter middagen gikk vi tilbake til rommet hvor Sindre allerede var da han ikke orket hele middagen. Etter ett par øl og fristende musikk fra et beach party rett ved hotellet skjønte vi at vi ikke hadde annet valg enn å sjekke ut utelivet sammen med alle de andre partyglade turistene.

Dag 18
Det er som de sier, en lang natt gir ofte en lang dag. Sindre som hadde tapt loddtrekningen og fått betonggulvet første dagen sto opp tidligere enn oss andre som sto opp mer på PM siden, enn AM siden som jeg endelig har lært meg forskjell på. Natten var veldig behagelig med både AC og vifte på rommet. Dagen ble tilbrakt på stranden som for øvrig var veldig fin. Full av skandinaver og australiere i alderen 18-30. Utover dette kan jeg ikke huske alt hva vi gjorde denne dagen da jeg henger litt etter med bloggen, men kvelden ble i alle fall avsluttet med en god middag ute, før vi var på både en Reggae Bar og sjekket ut livet på stranden. På Reggae baren var det Thai-boxing i en ring midt i lokale. Her gikk det både ordentlige kamper og også kamper mellom turister som ante null og niks om hva de skulle gjøre når de først var i ringen. Gjengangeren var crawle-stilen, hvor ”fighteren” bare kaster annenhver arm fremover i høyt tempo. Dette var det ganske morsomt å se på. De andre forsøkte å presse meg opp i ringen, men jeg klarte fornuftig nok å stå i mot mobben. J Jeg visste jo at jeg kom til å bli skadet tidsnok uansett, så det var ingen vits i å leke med skjebnen.

Dag 19
Jeg og Daniel dro oss tidlig opp for å få en lang og god dag på stranden. Sindre var fremdeles ikke helt i form, og Fredrik valgte å bli en stund ekstra på rommet for å holde han med selskap. På stranden var vi sammen med Hanne, Karoline og Christina samt to gutter vi hadde blitt kjent med fra Oslo. De andre jentene var på en utflukt. Pga den langgrunne stranden og det varme været ble de fleste timene våre tilbrakt 50m fra land og på en halvmeters dyp noe som var ganske så behagelig. Vi spiste ute på en italiensk restaurant, og så deretter fotball på en Irish pub hvor det var bra stemning selv om kampene ikke gikk helt i vårt favør. En veldig kjedelig bloggdag for å si det som det er.

Dag 20
Status: Sindre-fremdeles syk. Daniel-solbrent tilnærmet forbrenning i ansiktet med bobler. Steffen-diarè. Fredrik-litt groggy.
Det vil være en overdrivelse å si at alle følte seg tipp topp når vi våknet til den siste, hele Phi Phi dagen vår. Vi hadde egentlig planlagt å dra på en båttur for å se The Beach (fra filmen) stranden alle sammen for og i hvert fall å opplevd noe mens vi var her. Det endte opp med at jeg og Fredrik dro, mens Daniel var på rommet for å prøve og redde ansiktet sitt, mens Sindre endelig begynte å komme i bedre form, men allikevel trengte en rolig dag til.
Jeg og Fredrik gikk til nærmeste båtturselskap og bestilte en halvdagstur som inkluderte å se aper på en strand, klippehopping, besøk i en lagune, snorkle med haier og til slutt slappe av litt på stranden hvor blant andre Leonardo Di Caprio har spilt inn film. Det ble en minnerik dag hvor høydepunktet var å se over en meter lange haier på bare noen få meters avstand. Jeg så to, mens Fredrik så mange fler. Bunnpunktet for meg personlig var etter et hopp fra 18 meters høyde i vannet, hvor jeg skadet kneet slik at jeg fremdeles ikke (0602) klarerer å strekke benet helt ut og i tillegg er hoven. Men litt må man ofre for å være den første av alle som var på turen(15tk) som skulle hoppe fra det høyeste punktet!
På kvelden avtalte vi en ny fellesmiddag med jentene. Vi spiste på en restaurant nede ved stranden om serverte oss et fantastisk måltid. Deretter gikk alle fire gutta for å se Liverpool-Chelsea som utrolig nok endte i en fortjent Pool-seier. Siden formen til Sindre var bedre følte vi alle at det var på plass og feire seieren sammen med han. Vi kjøpte oss en bucket og dro ned på stranden hvor det hver eneste dag var beach parties. Det ble en forholdsvis rolig kveld. I store deler av kvelden var vi 10 Sandefjordinger som koste oss sammen…

Dag 21 og 22
De siste timene våre på Phi Phi brukte vi til å skrape sammen sakene våre og for å gjenskape orden i sekkene, i tillegg til en god frokost på den lokale bokcafèen. Som jeg gjorde et poeng av sist jeg blogget er norsk frokost kanskje det jeg savner mest her på andre siden av jorden, og det at de på denne cafèen hadde mørkt brød var rett og slett deilig. Klokken 1400 forlot vi det stedet som jeg til nå har likt best på turen vår, og vendte nesen mot Bangkok og fly. Først båt så 12-13 timers nattbuss som noen likte bedre enn andre. Jeg for min egen del trivdes ikke helt ypperlig. Vi fikk sovet litt og var fremme i Bangkok 0530. Vi tok inn på et hotell da vi var helt sluttkjørte hele gjengen og siden flyet til Hanoi ikke gikk før 1735 på kvelden. Taxisjåføren som kjørte oss til hotellet var oppsatt på at han skulle selge oss ”very nice suits and shirts” dagen etter. ”Cheap cheap”. Vi forklarte at vi ikke hadde tid eller planer om det, men avtalte heller at han kunne kjøre oss til flyplassen dagen etter. Trodde vi. Vi hadde planlagt å stå opp litt før to slik at vi dro rett til flyplassen da, men ca kl ett ringte det på telefonen fra ”Thaitaxi”. Han lurte på om vi var klare til den store shoppingrunden vår, noe vi igjen forklarte at vi ikke var. Vi prøvde derimot igjen å spørre om han ville kjøre oss til flyplassen, men det var visst helt uaktuelt. VI tok derfor en annen taxi, sjekket inn bagasjen, spiste litt, satte oss på flyet, og landet i Hanoi, Vietnam ca 1930. Neste utfordring var å forstå kursen på myntenheten Dong. Noe som var, for oss, lettere sagt enn gjort. Det var litt surrealistisk og plutselig være millionærer. Men, vel fremme i Hanoi hadde vi avtalt å møte Ole, Jøran, Ørjan og Andreas inne i selve byen. Men grunnet litt dårlig planlegging var vi litt usikre på hotellnavn og slet i tillegg med å få tak i hverandre. Vi ble reddet av at Ole ringte mens vi satt i taxien slik at vi havnet på hoteller innen gåavstand fra hverandre.
Hotellet var veldig bra, og det var hyggelig å se flere kjente fjes igjen. Jeg brukte kvelden på et lite legebesøk for å sjekke kneet mitt som jeg etter hvert begynte å bli litt urolig for. Resten av gjengen stakk ut for å spise middag og se om det var noe annet gøy å se på i denne ekstremt trafikkerte byen. Både jeg når jeg kom hjem og de når klokken hadde passert tolv var nok litt overrasket over at absolutt alt var stengt. Vi hadde blitt fortalt at det var slik, men at til og med hotellet hadde dratt igjen gitter foran dørene slik at man måtte banke på for å komme inn var en spesiell opplevelse. Gutta som var ute fartet mye rundt for å hele tiden finne steder som faktisk var åpne, og selv om det ble brukt noen dongs på taxi så hadde de en morsom kveld.

Dag 23
En god natts søvn senere var vi klare for å se Hanoi på dagtid. Vi ble vekket av trafikken utenfor. Balkongen på hotellrommet vendte rett ut mot en vei hvor det var VM i tuting. Alle biler og mopeder tuter for å si fra at de kommer, at de skal forbi, at de har kjørt forbi og at de kanskje skal kjøre forbi osv. Jeg tok meg en tur tilbake til sykehuset for å få tatt et bilde av kneet mitt. Jeg ble der mesteparten av dagen. De andre var ute og shoppet, kikket og spiste. Altså ikke den store dagen å skrive hjem om. Kvelden var derimot morsommere. Alle åtte samlet på en restaurant kalt Pepperonis. Vi spiste godt, drakk godt og dro senere hele byen rundt i håp om å se liv. Men dessverre var klokken over tolv så det var ikke noe håp!

Steffen